Leseglede

Det er sjelden du kommer over virkelig fantastiske leseopplevelser. Og de som står ut, er sjelden planlagte. Det er de små uslepne diamantene som dukker opp når du minst venter det, som sitter. Og da er det hele historien rundt som gjør historien verdt å lese – og fortelle.

For omlag ti års tid siden sto jeg på flyplassen og skulle fly til Bergen. De som kjenner avstanden fra Sola til Flesland, vet at det egentlig ikke behøves lesestoff på de noen-og-tjue minuttene flyturen tar, men vanedyret mitt slo inn – og jeg hadde ikke med meg bok.
Så jeg stilte i bokkiosken og skummet over tilbudet. Og der, midt blant Sagaen om Isfolket, Knut Hamsun og pornoblader sto den – den styggeste forsiden jeg noen gang har sett på en bok. Og derfor kjøpte jeg den.

Og selv om jeg har lest større forfattere og bøker som har endret mitt syn på livet, er det få bøker som har overrasket meg mer enn Bachelor Kisses av Nick Earls. Boken er full av gullkorn som:

” I buy the new jam at the Night Owl on the way home, and even on the shelves jam doesn’t look the same now. I want to tell the guy behind the counter about our jam. That we finished our last jar this morning, used it up, put it on thick on our croissants and finished it off. And that’s why I’m here. No-one fucked our jam. Especially me. (p. 199)”

Som regel når du leser morsomme bøker, trekker du på smilebåndet, du humrer – og det er det. Da jeg leste denne boken, evnet jeg ikke å legge den fra meg. Jeg presse ansiktet i puta om kvelden for ikke å vekke naboene med latteren min. Jeg satt på bussen på vei til universitetet – og folk stirret på gale fjotten som sto i midtgangen med en bok og skrattlo. Jeg måtte gå fra forelesningen fordi jeg ikke klarte å legge fra meg boken, eller å la være å le.
Så herved er Nick Earls Bachelor Kisses anbefalt.

Det var en perfekt dag

Vekkerklokken ringer for n-te gang. Jeg åpner det ene øyet for ikke å våkne helt. Høyrehånden glir sakte over kroppen og bort i vinduskarmen for å hente mobilen. Så med ett står jeg oppreist i sengen. Jobben starter om tre minutter. Før det skal jeg pusse tenner, kle meg, lufte og mate bikkja og løpe de hundre-og-tjue meterne til jobben.

Løper inn på badet med en overrasket Shar Pei i hælene. Tannbørsten får tannkrem. Raske og hurtige bevegelser. For raske. Kjører børsten inn i tannkjøttet over framtennene. Begynner å blø. Bøyer meg ned for å stanse blodet med kaldt vann. Blodet stanser. Retter meg opp igjen – rett i skapdøra. Synker ned i knestående.

To minutter er gått. Jeg tar bikkja ut for å la ham tisse. Han får få en litt lengre tur i første friminutt. Det er velsignet å bo like ved skolen. Løper bort på skolen og får akkurat tak i kaffekoppen før elevene kommer. Dagen går i hektisk aktivitet. Jeg stresser fra timer til møter og tilbake igjen. Får presset inn en tur med bikkja i friminuttet. Først i fem-tida er jeg på vei hjem for å gå tur med bikkja i regn og tåke.

Så kom du. Du, vennene og hjemmelaget burgere. Og gjorde dagen min perfekt.

Solskinn i et vakkert sinn

Hun så på meg og jeg visste det. Med en gang. For etter å ha levd med meg selv i så mange år, har jeg blitt temmelig flink til å ta faresignalene på et tidlig tidspunkt. De gule lysene flashet og en monoton alarm hylte inne i hodet. Pokker så dårlig timing.

Og jeg fikk rett. Dagene gikk, og for hver dag ble øynene mer tiltalende. Jeg lengtet etter et blikk, en smakebit av stemmen hennes, at hun skulle være nær meg. Og likevel. Pokkers timing.

Jeg fikk blikk. Hun så meg, og viste at hun så meg. Hun la hodet på skulderen min og holdt hånden min. Hun trøstet meg når jeg var nede og lo når jeg var glad. Vi lekte og drømte sammen, men likevel var det noe som holdt meg igjen. Det passet ikke. Det var bare det at hun passet. Hun passet bedre enn jeg noen gang har opplevd.

Men jeg venter. På mot. På timing. På henne. Pokker ta meg.

Snodig teori

OL er en forunderlig opplevelse. I alle fall for en i overkant interessert sportsfanatiker. Det blir liksom aldri godt nok.
Årets vinterolympiade ble en stor skuffelse – og det til tross for at Norge mer enn firedoblet gullfangsten fra Torino. Ole Einar som aldri bommet ble plutselig Ole Einar Fillebombombom. Nordthug ble smørt vekk gang på gang og vi måtte late som vi var fornøyde med sølv på stafetten. Riktignok var gullet på femmila et godt plaster på såret. Men uansett ble olympiaden en skuffelse.

Nå har det slått meg at det ikke er utøverne våre som er problemet. Det er jeg selv. Jeg var så heldig å tilbringe deler av OL-perioden på en hytte i Trysilfjell sammen med en venn og hans venninne. En i overkant positiv venninne. Hun tok alle OL-gull på forskudd og var sikker på at Nordthug, Ole Einar og alle de andre skulle ta tredobbelt på alle distanser og jublet for alt. Det var en kraftig kontrast til undertegnede som alltid tar tap på forskudd. (På den måten blir jeg i alle fall ikke skuffet. Enten vinner vi, eller så hadde jeg rett.)

Da jeg konfronterte henne med teorien min, lanserte hun sin egen teori.

- Det er en mulighet for at vi ikke tar tredobbelt, jeg innser også at det en mulighet for at vi ikke kommer på pallen. Men om så skjer, har jeg allerede hatt gleden av å feire gullet. Det er det ingen andre som har, slo hun fast.

Forunderlige jenter.

Ved andre blikk

Alt for sjelden får man muligheten til å gjøre et nytt førsteinntrykk. Det ligger i ordet. Men noen ganger er det faktisk mulig. I alle fall håper jeg det. For når jeg tenker tilbake på de førsteinntrykkene jeg har gjort oppigjennom årene, er det mangt jeg skulle ha ugjort – eller i alle fall omgjort.

Etter at samboerskapet mitt ble sagt opp sist sommer, har jeg vært på leting. Leting etter meg selv, mine styrker og svakheter. Dermed har jeg endt opp med å ta kontakt med de fleste av mine ekser – og er det noe vi gutter lærer, så er det aldri å fylleringe til ekser. Og enda verre er det når telefonsamtalene skjer i edru tilstand.

For hvordan skal man forholde seg til ekser. Ikke kan man flørte, selv om det var det mest naturlige i verden når dere var sammen. Ei heller kan man være kompiser, for de har tross alt sett deg naken og vet at du er kilen på skrukken. Og du vil alltid, alltid ønske å fremstå som bedre enn du er.

Mine ekser har vært vennlige nok til å gi meg et par pointere om hvem, hva, hvor og hvordan. For de fleste er det såpass lenge siden at de vonde følelsene ved bruddene er helet og jeg er igjen den lett sjarmerende og nerdete karen. Blant annet har jeg forstått at dette ikke er egenskaper som jenter søker i en sengekamerat… Snodig.

Det skal også legges til at de fleste av mine forhold har endt i flammer, noe som trolig skyldes at meg. Enten er det for at jeg blir tiltrukket av damer som ikke passer sammen med meg, eller så er det mitt konfliktskye vesen som bringer jentene til randen av sammenbrudd. (En gang valgte jeg å avslutte et forhold gjennom å la være å ta telefonen, men stort sett har jeg bare oppført meg dårlig et halvt års tid for at de skal ta avgjørelsen…)

Men da er jeg tilbake til det andre førsteinntrykket. Hva om det er det samme som det første? Hva om jenta som du ble hodestups forelsket i for ti år siden fremmdeles er like sjarmerende, vakker og berører deg på alle de riktige punktene? Hva om du glemmer at det lidenskapelige forholdet førte til at dere begge fikk vingene smeltet og styrtet i havet? Hvordan kan man sette rasjonaliteten opp mot følelsene og forvente at fornuften seirer?

Soft seat, my ass

Det er julaften 1998 og vi er godt i gang med å reise Vietnam på langs. Fra Hanoi til Ho Chi Minh-byen. Vi har fått med oss klippene i Ha Long Bay, mausoleet over Ho Chi Minh og har besøkt så mange pagoder er at blodkar truer med å sprenge bare ved synet at hellighetene.

Nå er turen klar for neste etappe. Fra Hanoi til Hue. I tog. Med soft seats. På julaften. Og for de av dere som tror soft seats indikerer komfort, så er de softe bare satt opp mot de vanlige trebenkene. For soft seats er beskrivelsen av en bambusmatte lagt over to metallstenger i kryss.

Så starter toget. Dette var riktignok før røykeloven gjorde sitt inntog i Norge, og vi var fornøyd med litt røyklukt i offentlige sammenhenger. Men til tross for det, er det få ting jeg har opplevd som har vært så opprivende for lungene som denne turen. Rundt oss var det barnefamilier som reiste med høns og det de ellers hadde av livdyr. De røykte og røytet om hverandre. Vinduene sto på vidt gap, og til tross for det tropiske klimaet, så var trekken ufordragelig.

Der satt jeg, på mine myke seter hele natta, uten mulighet til å få blund på øynene. Lungene og skinkene verket om hverandre. Og da vi endelig kom frem i grålysningen, var det en utslitt familie som kom frem. Så sliten var vi av turen at vi avbestilte togbillettene videre og gjennomførte resten av reisen med bil og fly.

Men i ettertid er det nettopp disse sære opplevelsene som sitter. Det er ikke muligheten til å kjøpe billig safran, tøy eller pirat-programmer til dataen. Det er soft seats som har gjort Vietnam til et av mine beste reiseminner. Til tross for at jeg den dag i dag kjenner merkene etter metallstengene i styven.

Kardemommeby på skakke

(Soundtrack: Kardemommesangen)

Kardemomme er en ganske liten by, og den ligger så langt borte at det er nesten ingen som vet om den. Det er visst bare du og jeg og så noen til.
Kardemomme er en nokså merkelig by, og det hender meget der som ikke hender andre steder. Der går det esler og kameler i gatene for eksempel, og der kommer også ruslende en elefant eller to – nå og da.

Flekkefjord er et sært lite sted. Det er kanskje ikke like lett å se det for den som bare farer forbi eller som tilbringer hele livet med å tusle mellom Steinparken og Tollbodbrygga. Det er lite esler og kameler her, selv om en kanskje skulle tro at det var noen stae eselgener når en snakker med folk her i byen. Men tro meg, det er en sær liten by.

En sær liten by som nekter å forandre seg, men som krever at alle andre tilpasser seg. Her for ikke lenge siden var vi på et av byens utesteder og kom i snakk med The pianoman. Han var fra Australia, og bosatt i Skottland. Så da kunne vi kanskje vente oss Waltzing Matilda og Whiskey in the Jar. Men nei. Australskotten var blitt tvunget til å lære seg og synge Tore Tang. På dialekt.

(Soundtrack: Tore Tang)

Når det er sagt, så kunne han slägeren på flere dialekter. Og det er mer enn jeg kan.

For å forstå Flekkefjord og bybarna som bor her, så må vi stikke fingeren i jorda og se hvor vi bor. Det er blitt meg fortalt at sørlendingene er etterkommere av de som skulle til Amerika, men som ikke nådde båten. Jeg vet nå ikke helt hvor mye sannhet det er i det, men beskrivelsen stemmer godt.

For særlig temposterke er ikke innbyggerne her. Hverken når det gjelder å ta opp nye ting og trender, eller å inkludere innflyttere som kommer hit. Karen som fortalte meg lignelsen om de som ikke kom seg over dammen, sa også at når du først har fått en sørlending som venn, så har du en venn for livet.

Sjefen der oppe plasserte oss midt i bibelbeltet – et sted hvor langtransportsjåfører, på kameler eller trailere, ikke teller kilometer i timen. De teller bedehus i timen.

(Soundtrack: When the Saints go marching in)

Gudfryktigheten her har fått et lettere spesielt utslag blant byens befolkning. Den har delt Flekkefjord i to. De kristne – uavhengig av hvilken frikirkelig menighet de tilhører – og de som ikke er kristne. Disse gruppene møtes gjerne tilfeldig over en kaffekopp på et av byens samlingssteder, men selv om de deler den samme dialekten, som er en blanding av norsk og dansk – med et snev av amerikansk, så forstår de ikke hverandre.

Da skal vi være glade for de overløperne som er der ute. De er ambassadører for et gudfryktig liv i uken, og lørdagskvelder raver de rundt på Maritim og Grand. Med ett eneste mål for kvelden: Du skal forstå din fiende.

(Soundtrack: When the Saints – gjentagelse)

Men det er noe annet med vår lokale kardemommeby. En gang i tida var Flekkefjord den største byen i Vest-Agder og en spydspiss i regionen. Dette ligger riktig nok et par århundre tilbake i tid, for en eller annen gang begynte det å gå sakte her i byen. Det kan være at folk mistet amerikabåten sin, men jeg har en annen teori.

Jeg hører fremdeles flekkefjæringer som er kritiske til det nye fisketorvet, og som omtaler rådmannen som en innflytter – en innflytter som kommer hit og ødelegger byen vår. Folk her er livredde for forandringer.

Selv om folk har byttet ut sparkebukser med skjorte og slips, og olabiler med Opel og Ferrari, så skal byen helst forbli slik den var i barndommen, uansett når man er født.

(Soundtrack: In my life)

Flekkefjord er byen hvor den store konflikten de siste 30 årene har vært når butikkene skal stenge.

(Soundtrack: Working 9 to 4, just like we did before)

Her i byen må kundene yte service overfor butikkeierne. For en tid tilbake handlet jeg i en av butikker. Da fikk jeg klar beskjed: Skulle jeg få en av de fire bruksanvisningene innehaveren hadde, måtte jeg kopiere tre eksemplarer og returnere dem.

Og hvor butikkeierne titter ut av vinduene sine når sommeren kommer, tenker «hmm. Så godt at sommeren er her». Da låser de dørene og drar på sommerferie – uten å tenke på at det er nettopp nå, om sommeren, at turistene strømmer inn over distriktet.

(Soundtrack: We’re all going on a summer holliday)

Sommerbyen, ja. Jeg er blitt fortalt at flekkefjæringer lever fire måneder i året, og går i dvale når gradestokken tipper under 18 grader. Det er en god beskrivelse. Selv har jeg en annen.

For meg er Flekkefjord som Dr. Jekyll and Mr. Hyde. Om vinteren er byen det tristeste lille stedet på jord. Folk møter ikke blikket ditt ute på gaten, de haster forbi og gjør det de kan for ikke å bli sett.

Så kommer april. Kvikksølvet er på vei oppover. Det samme er blikkene og skjørtekantene. Plutselig smiler bybarna og ser hverandre litt dypere inn i øynene.

(Soundtrack: Oh my love, unchained melody)

Men hva er reglene i Kardemomme by, i småbyen, i Flekkefjord? Er det politimester Bastians regler som gjelder?

(Soundtrack: Bastians vise: Jeg har laget en Kardemommelov, som er for byen vår. Og i denne kardemommeloven står: Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill. Og for øvrig kan man gjøre hva man vil)

Du kan si mye om Kardemomme by, kardemommeloven, og det å leve småbyen Flekkefjord. For selv om Kardemommeloven er naiv, så ER det også en god beskrivelse. En beskrivelse av et idealsamfunn hvor enhver får vokse inn i sin egenart. For så lenge du ikke utsetter andre for skade, og godtar at det mumles litt bak ryggen din, så kan du i grunnen gjøre hva du vil. Og er det ikke slik i Flekkefjord. Byen som har fostret originaler som Ola Svennevik og den godeste JK.

For ikke å glemme Tatiana med krigsmalingen sin.

(Soundtrack: Da sa den tapre siste mohikaner, ville vesten er ikke som før)

For når en gammel mann forsøker å innbille alle at han er en 28 år gammel jente ved navn Tatiana, for så å bli valgt inn i menighetsrådet, sier det minst like mye om byen som om kandidaten selv.

(Soundtrack: Kardemommesangen)

Og slik endte alt bare godt med Kardemomme by og de tre røverne. Byen fikk egen brannmester med fin uniform og sirkus med løve og musikanter – og aldri manglet noen brødmat i byen etterat bakeren hadde fått en hjelpebaker.

For Kardemomme er en by som setter seg i hjerteroten og som blir der, uansett hvor liten og lat den er. Den er vår. Selv for en nordnorsk trønder fra Sandnes og en engelskmann fra Hidra.

(Soundtrack: Lazy Town)

Kåseriet ble fremført på det månedlige arrangementet på Fiskebrygga i Flekkefjord 9. mars. Det ble lest av undertegnede, og Pete Haneferd spilte til. Skulle dere lure er parantesene sangene som ble spilt. Kursivene er hentet fra den orginale hisorien fra Kardemomme by.

To helter og en kompis

Da jeg gikk i første klasse hadde jeg to helter og en bestekompis. Heltene het Kenny og Ian og sparket ball. Kompisen het Jo.

Jo og jeg var egentlig det perfekte par. Jeg var liten, spinkel og stor i kjeften. Jo var stor, stille og banket opp alle som ble lei av den veslevoksne tassen på sju år. Sammen fant vi på våre egne oppskrifter på pannekaker og satte dem ut i live. De fleste smakte godt – til tross for at det ene forsøket endte med ufrivillig flamberte pannekaker.

På begynnelsen av 1980-tallet var det fotballkort som var det store, og da som nå var det det virkelig store spillerne som det var færrest av i kortpakkene vi kjøpte. Og for oss som vokste opp på studentbyen på Moholt i Trondheim, var det et helt legitimt argument å bruke fotballkort vi hadde når vi skulle velge lag og hvem vi var. Derfor var det enda viktigere å være innehaver av kortene med Kenny, Ian og de andre gullguttene fra Liverpool.

En dag kom Jo til meg. Han skulle rømme, og hadde stjålet en hundrelapp av moren sin. «Hun har så mange at hun kommer helt sikkert ikke til å merke det», mente han. Nå vet jeg i grunnen ikke hvor mye penger enslige studentmødre hadde på begynnelsen av 1980-tallet hadde, men jeg antar at det ikke var all verden. Like fullt slo jeg meg sammen med ham. Vi rømte.

Det første vi gjorde var å dra på den lokale kolonial-butikken i studentbyen. Der kjøpte vi et kneip-brød, for mat må man ha når man er på rømmen. Etter å ha lest Frendeløs, så visste jeg at unge gutter på rømmen ofte blir sultne. For de resterende 95 kronene kjøpte vi fotballkort.

Og der, midt blant kortene som var kjøpt for stjålne penger, fikk jeg kortene til både Kenny og Ian. Selv etter at kneipen var spist opp, rømningsforsøket avblåst og vi hadde gått hjem til middag, så brant disse kortene i lomma. Så mye brant de at jeg aldri våget å vise dem til noen. De ble dyttet opp under taklistene i leiligheten. Og har ikke leiligheten blitt pusset opp ennå, ligger det fremdeles to fotballkort i taklistene i leiligheten på studentbyen i Trondheim. Av to helter som ble kjøpt for stjålne penger.

Drømmen om en tatovering

Det er noe med tatoveringer. Helt siden jeg så en venninne med en liten grønn pære på rumpa da jeg var 16 år, har tatoveringer vært noe som har tiltalt meg. Det er sjarmerende og tiltrekkende. Problemet er at jeg ikke har funnet noe som passer på meg.
For det er mange hensyn å ta når du skal velge deg en tatovering. Det er noe som skal vare livet ut. Skulle du ombestemme deg involverer leger og lasere – en kombinasjon jeg ikke frivillig vil utsette meg selv for. Dessuten må en tatovering være lett å skjule. For om jeg mot formodning skulle ikle meg et gallaantrekk, så vet jeg ikke om en anaconda som kveiler seg rundt halsen står i stil til tversoversløyfen.
Jeg har heller ikke lyst på en ørn som folder vingene ut over ryggtavlen eller en edderkopp som slynger ut nettet sitt over skulderen. Jeg har heller ikke overarmene som tilsier at jeg kan gjøre lykke med å plassere et større kattedyr der. Ikke er jeg sjømann heller, så et anker er uaktuelt. Og virkeligheten har tatt meg igjen for mange ganger til at jeg ville vurdert å plassere et kvinnenavn der. Og hvor sikker kan vi være på at tatovøren kan stave på kinesisk?

Men nå har jeg funnet en tatovering som vil passe for meg – og som bare vil fungere jo eldre jeg blir.
Jeg skal tatovere en vaskelapp. Vaskes på 30 grader. Håndvask. Sentrifugeres ikke. Strykes forsiktig. Made in Norway.
Tatoveringen skal plasseres i nakken, godt skjult av t-skjorten slik at den ikke vises til vanlig.

Det beste med denne ideen er at den er så tidløs som den er. For den vil være fornøyelig nå. Men tenk hvor bra den blir når jeg blir gammel og ute av stand til å ta vare på meg selv og en eller annen underbetalt ungjente oppdager den. Eller når jeg har takket for meg og noen får den utakknemlige oppgaven med å gjøre meg klar. Først da har tatoveringen oppfylt sin rolle.

Salt til lukt og glede

Hele livet har jeg levd ved havet. Jeg har ikke alltid benyttet meg av det, men det har alltid vært der. Lukten av salt og tang i en salig blanding. Nå er den ikke der lenger. For første gang har jeg flyttet til et sted uten hav – og jeg savner lukta. Men jeg skimter en løsning like over haugen.
For der – like over haugen fra der jeg bor – ligger Randsfjorden. Og Randsfjorden har tross alt navnet allerede. Det eneste den mangler er salt, og noen råtnede tangklaser. Derfor benytter jeg meg herved av lokalavisen jeg jobber i og legger fram et forslag: La oss salte Randsfjorden.
Det skal ikke så mye til – og jeg forventer ikke at hadelandskommunene skal bidra med en aktiv rolle – i alle fall ikke i begynnelsen. Siden kan det bli aktuelt, men først er det hadelendingene selv som må trå til for å skape verdens første salte innlandsfjord.
Dersom hver enkelt av oss som bor på Hadeland, tar med seg en kilo salt i uka og drar ned til Randsfjorden og sprer saltet utover fjordens overflate, så kan jeg ikke tenke meg at det skal ta lang tid før vi har fått det riktige saltinnholdet i vannet. Jeg har riktignok ikke regnet på det, men det bor mange tusen mennesker på Hadeland, så det bør gå rimelig raskt. Jeg hadde planlagt å regne ut hvor mange kilo salt som skulle til, men jeg slet med å finne ut hvor mye vann det er i Randsfjorden, så der strandet regnestykket mitt.

Først når Randsfjorden har nådd riktig saltnivå begynner problemet, og her regner jeg med at de tre hadelandskommunene må trå støttende til. For på grunn av at saltvannet fra Randsfjorden renner ut gjennom elvene, og stadig nytt ferskvann kommer til, så må det ganske mye arbeid til for at saltnivået skal holdes konstant. Her kan de tre kommunene etablere saltingsstasjoner ved elvene som renner ut i Randsfjorden. På denne måten vil saltinnholdet i Randsfjorden blir holdt konstant. Slike stasjoner er nok dyre i drift, men det vil jo gi nye arbeidsplasser til kommunene, og det skal man alltid ta med seg.

Og nå begynner mulighetene. Torsk og hyse, sei og makrell. All slags fisk kan settes ut i fjorden. Forskjellige typer tang kan bli introdusert, og vips – så har vi en ny turistnæring: Glem Lofoten – fisk på Hadeland.
I tillegg er det butikk i det. 3.000 kilo salt kan bidra til et løft for lokalbutikken, og kjøper vi salt i u-land, blir det u-hjelp av det også.

Så da er det bare å gå til innkjøp av saltpakker og starte vandringen til fjordens strender – og snart kan vi sole oss brune mens vi kjenner den deilige lukten av salt sjø og råtten tang.

(Sto på trykk i avisen Hadeland 12. august 2003)