Phlegma’s Weblog

Hele livet har jeg levd ved havet. Jeg har ikke alltid benyttet meg av det, men det har alltid vært der. Lukten av salt og tang i en salig blanding. Nå er den ikke der lenger. For første gang har jeg flyttet til et sted uten hav – og jeg savner lukta. Men jeg skimter en løsning like over haugen.
For der – like over haugen fra der jeg bor – ligger Randsfjorden. Og Randsfjorden har tross alt navnet allerede. Det eneste den mangler er salt, og noen råtnede tangklaser. Derfor benytter jeg meg herved av lokalavisen jeg jobber i og legger fram et forslag: La oss salte Randsfjorden.
Det skal ikke så mye til – og jeg forventer ikke at hadelandskommunene skal bidra med en aktiv rolle – i alle fall ikke i begynnelsen. Siden kan det bli aktuelt, men først er det hadelendingene selv som må trå til for å skape verdens første salte innlandsfjord.
Dersom hver enkelt av oss som bor på Hadeland, tar med seg en kilo salt i uka og drar ned til Randsfjorden og sprer saltet utover fjordens overflate, så kan jeg ikke tenke meg at det skal ta lang tid før vi har fått det riktige saltinnholdet i vannet. Jeg har riktignok ikke regnet på det, men det bor mange tusen mennesker på Hadeland, så det bør gå rimelig raskt. Jeg hadde planlagt å regne ut hvor mange kilo salt som skulle til, men jeg slet med å finne ut hvor mye vann det er i Randsfjorden, så der strandet regnestykket mitt.

Først når Randsfjorden har nådd riktig saltnivå begynner problemet, og her regner jeg med at de tre hadelandskommunene må trå støttende til. For på grunn av at saltvannet fra Randsfjorden renner ut gjennom elvene, og stadig nytt ferskvann kommer til, så må det ganske mye arbeid til for at saltnivået skal holdes konstant. Her kan de tre kommunene etablere saltingsstasjoner ved elvene som renner ut i Randsfjorden. På denne måten vil saltinnholdet i Randsfjorden blir holdt konstant. Slike stasjoner er nok dyre i drift, men det vil jo gi nye arbeidsplasser til kommunene, og det skal man alltid ta med seg.

Og nå begynner mulighetene. Torsk og hyse, sei og makrell. All slags fisk kan settes ut i fjorden. Forskjellige typer tang kan bli introdusert, og vips – så har vi en ny turistnæring: Glem Lofoten – fisk på Hadeland.
I tillegg er det butikk i det. 3.000 kilo salt kan bidra til et løft for lokalbutikken, og kjøper vi salt i u-land, blir det u-hjelp av det også.

Så da er det bare å gå til innkjøp av saltpakker og starte vandringen til fjordens strender – og snart kan vi sole oss brune mens vi kjenner den deilige lukten av salt sjø og råtten tang.

(Sto på trykk i avisen Hadeland 12. august 2003)

Jeg har alltid vært sær og egen. Utallige netter har jeg brukt på å spille rollespill. Ikke slike som involverer sykepleieruniformer og kinky sex-leketøy, men som inneholder drager, demoner og et utall terninger.
Jeg har spilt dataspill siden jeg fikk min Commodore 64 som åtteåring, og da jeg skulle spesialisere meg i studietiden, valgte jeg å se på forskjellene på presidentenes makt i Finland og Frankrike – ikke så mye på grunn av at de har forskjellig maktbase som at det blir et dårlig bokstavrim av de to navnene.
Men nå rystes grunnvollene i mitt livssyn. Og de som står bak jordskjelvet er høstens store TV-vinnere Tufte.
Fotballaget som består av all slags nerder har tatt TV-publikummet med storm og de er landets mest populære mennesker akkurat nå. Og det er helt galt.
Vi nerder skal ikke være superstjerner, ikke være mannekenger på moteoppvisninger. Vi kan være med på Skavland – men da skal vi være med og forklare hvorfor den japanske romsonden Hayabusa bommet på asteroiden Itokawa med 17 meter etter å ha reist to år i verdensrommet.
Vi skal sitte oppe om nettene og spille World of Warcraft på nettet for å kunne slå fast at «ja, hadde vi levd i Middelalderen, hadde vi vært de kuleste ever». Og samtidig ikke merke oss med at det sosiale livet får et par skudd for baugen. Men vi skal IKKE være populære. Det er det sminkedukkene fra gymnaset som skal, ikke vi.
Nå må dere ikke misforstå meg. Jeg har alltid vært opptatt av å være likt. De gangene jeg har følt at noen ikke helt har hatt sansen, har det plaget meg så til de grader at jeg har kommet opp med noen av de dårligste vitsene i historien – vitser som av erfaring fungerer SÆRDELES dårlig som sjekkereplikker.
Vi er flere gutter i gjengen som i alle år har sett på oss selv som nerder. Riktignok nerder som også har litt sosial kompetanse og noen av oss var faktisk relativt tidlig til å bli valgt da lagene skulle velges i gymmen, men nå må vi finne en ny måte å betrakte oss selv på. For selv om Tufte-gjengen nå er så populære at de frekventerer den røde løperen, så er ikke vi det. Vi er fremdeles sære, egne – og forhåpenligvis litt søte i vår sosiale uforstand.

(edit: denne teksten ble skrevet i Tuftes glansdager)

Jeg vurderer å gå til rettssak. For noen bør kunne bli holdt ansvarlig for at vi hvert eneste år må slite oss gjennom kulde og mørke. Og våre forfedre viste klart en kriminell mangel på tankekraft – og hvem kan representere forfedrene våre? Staten.

For tenk på det. I år ørtenhundre før Kristus går de der i filler av skinn de har hentet fra felte dyr. De tusler opp fra Tyskland til Danmark. Helt nord i Danmark finner de at havet er frosset til is og da tenker de ikke at det ville vært lurt å gå lenger sør igjen. Nei, en eller annen luring finner på at den isen, den hadde det vært lurt å gå over. Og dermed sitter vi her, generasjoner etter og fryser ekstremitetene våre av oss hver eneste vinter.

Og vi bor helt sør i landet. Noen av forfedrene våre tok den så langt ut at de kom helt opp til Finnmarksvidda. Et land hvor vinteren varer i ni måneder og hvor de tre resterende er så fylt med mygg på størrelse med elefanter at du går og lengter til frosten kommer og tar livet av ufyseligheten igjen. Dermed er vi tilbake til problemet igjen. Vi fryser.
Vi fryser selv om vi har hus med oppvarming, tilgang på varme klær og har muligheten til å sette oss i badstuen i svømmehallen for å få opp kroppstemperaturen igjen. Det hadde ikke de da de fant ut at de skulle slå seg ned i landet hvor selv havet frøs til is.
Nå kan det riktignok ha noe med å gjøre at mattilgangen var viktigere enn varmen, men folk lenger sør i Europa overlevde da de også. Det tror jeg jeg kan bevise.
Våre forfedre valgte et land som riktignok har vakker natur, men mon tro om ikke våre øyne er ødelagt av generasjoner med forfrosne gener. At genene våre har behov for å fortelle oss at det er en grunn til at vi bor her – rent bortsett fra idioti fra våre forfedre.

Men vi lar oss ikke lure. Noen må betale for de årlige pinslene vi går gjennom. Og staten har uansett råd til det. De har jo et helt oljefond å ta av, og jeg tror ikke jeg skal kreve så veldig mye av det. En fjerdedel kanskje. For tort og svie. Jeg er jo ikke grådig.

(Denne petiten ble skrevet i et anfall av kuldefrustrasjon en vinter her…)

Det sies at du har større sannsynlighet for å komme direkte til statsministeren hvis du slår åtte vilkårlige tall på telefonen enn å plukke ut vinnertallene i Lotto. Likevel er det langt flere nordmenn som bruker pengene sine på plastkulene på Hamar, enn på å treffe statsministerens mobil. Noe som i og for seg er naturlig. For drømmen om uante millioner er nok mer forlokkende enn den stotringen som garantert vil komme fra strupen min om jeg plutselig får svaret «Hei, det er Jens her» i den andre enden av røret.
Likevel pleier jeg å investere noen kroner i en kupong i ny og ne – aller helst når det er ekstra mye penger i potten. For skal jeg først vinne, vil jeg vinne stort. Og uten unntak ligger jeg våken om kvelden og planlegger hva jeg skal gjøre med de 17,3 millionene jeg skal vinne dagen etter. Det vil si, det er et unntak.
Sist uke fikk jeg ånden over meg og gikk til anskaffelse av en kupong til Viking Lotto. Men ånden forsvant i det jeg gikk ut av kiosken, og jeg tenkte ikke mer på kupongen som lå i lommeboka – før jeg oppdaget den i butikken lørdag. Dermed bar turen inn på Narvesen for å hente millionene – slik jeg alltid gjør like før kupongen rives i filler. Men denne dagen var noe annerledes.
– Beklager. Spillet kan ikke utbetales ennå, var svaret fra kassa – og jeg kjente hvordan nakkehårene reiste seg.
For vanligvis kommer det Ingen gevinst opp på skjermen når jeg kommer for å hente sist helgs millioner. Denne beskjeden hadde hverken kioskdamen eller jeg sett før.
Håndflatene ble klamme, og selv om jeg forsøkte å holde igjen, begynte jeg å tenke på hvordan jeg skal komme meg til Hamar for å hente gevinsten. Kunne jeg ringe opp nå på lørdag for å få bekreftet førstepremien? Hvem kan jeg fortelle om dette?
Middagen ble handlet inn uten videre tanke på hva som havnet i handlekorgen. Selv i dag er jeg ikke helt sikker på hva vi faktisk spiste til middag denne lørdagen. Men én ting husker jeg: Da jeg kom hjem tok jeg frem kupongen for å legge den på et trygt sted.
Det var da jeg så det.
Spilldatoen var på kupongen var 5. april. Noe som var ganske merkelig med tanke på at vi ikke var kommet lengre enn 1. april. I år var det jeg selv som lurte på meg selv en aprilsnarr – og det er muligens den sureste aprilsnarren jeg noen gang har opplevd

(Ja, dette er et kåseri fra i fjor vår. Håper dere bærer over med det og ikke henger dere for mye opp i datoproblematikken her…)

For et år siden tok vi farvel. Vi hadde fulgt hverandre i flere år og hatt både oppturer og nedturer sammen. Helgen før avskjeden hadde vi reist på helgetur fra Hadeland til Egersund og det var ingen ting som tydet på at det var noen problemer. Men mandag sprang bomben.

Jeg var akkurat ferdig på jobb, og skulle ta med meg kjæresten min ut på middag. Som vanlig var jeg litt sent ute, så jeg løp ut i bilen, kastet meg inn og vred om nøkkelen. Tre meter senere stanset den. Det er for så vidt ikke uvanlig. Med en Volvo som snart kunne tatt sertifikatet selv, er plutselige stopp noe en venner seg til. Men da jeg skulle starte den igjen, lød det rart. I steden for den vanlige brooohm broohm-lyden kom det en hvinende vjooom vjooom. Det var da jeg skjønte at noe var galt.
Når sant skal sies, og det skal det helst gjøres, så har jeg ikke peiling på biler. Like etter at jeg ble sammen med kjæresten min hadde vi en lengre diskusjon om hva slags bil jeg hadde. Jeg tok feil.
Jeg ringte kjæresten og sa at jeg nok ble noe forsinket. Så var det å ringe opp på jobb. En kollega kom ut og dermed var vi to som ikke hadde peiling som sto og så ned i motorrommet og latet som om vi visste hva vi så etter. Vi forsøkte å dytte den igang på parkeringsplassen – uten hell.
Kjæresten min kom. Det samme gjorde broren hennes. Det tok ham nøyaktig fem sekunder å slå fast hva som var galt. Han åpnet lokket hvor en fyller på olje, ba meg starte motoren og så det lille problemet. Registerreima hadde røket.
To dager senere ble volvoen erklært død. To av fire ventiler var blåst, og en reparasjon ville kostet mer enn bilen var verdt.
Dermed måtte jeg ta farvel.

I grunnen er jeg takknemlig for at vi tok farvel. Etter å ha levd med at du ble så sur over ikke å bli brukt en helg at du brukte tre kvarter på å starte, er jeg nå glad for at jeg har byttet deg ut med en nyere modell. Ikke nok med det. Jeg har til og med byttet merke. Jeg er glad for å kunne slippe å ha kondensfjerner liggende i bagasjerommet slik at jeg kan få start igjen når du fryser hver eneste vinter. Og med den nye modellen på laget, kan det hende at jeg kommer tidsnok til kjæresten min – for en gangs skyld.

Jeg er akkurat for liten til å huske Pompel og Pilt, men stor nok til at jeg er blitt fortalt at jeg var livredd dem. Jeg elsket Lekestue og Vibeke Sæter – selv om mine jevnaldrende er blitt så politisk korrekte at de mener de hatet det. Jeg syntes det var strålende å titte gjennom det ovale vinduet for å se hvordan sjokolade ble laget.
Videre syntes jeg Gullars var strålende. Og spesielt Indigo som bodde i søppeldunken utenfor huset hvor Gullars og Marianne bodde. Men det var en ting som skurret i mine små barneår.
Indigo hadde så mange ting nede i den søppelbøtten, og hvordan i all verden fikk han plass i den? Han skulle jo ha plass til både tv og garderober, og seg selv og paraplyen. Og hvor kastet Marianne ut sitt eget søppel?

I alle år har jeg trodd at det bare var jeg som var plaget av dette. Men nå har jeg innsett at dette ikke bare har vært et problem for meg. Det har vært et problem for alle i min generasjon.

For etterhvert som vi er blitt eldre, er det blitt stadig flere søppelbøtter. Det er søppelbøtter for papir og for embalasje, det er for farget glass og blankt glass, det er bossdunker matavfall og for restavfall. Mat som lukter skal vi plassere i fryseren til renovasjonsvesenet kommer for å hente det med skuddårs mellomrom. Og det er bare avfallet fra hjemmet. På jobb er det tilsvarende – om ikke mer.
For oss som bor i en liten leilighet, uten garasje, er dette i ferd med å bli litt av en parodi – på Gullars. Vi har den store posen med plastavfallet i gangen, en liten hengende på veggen ved siden av kjøkkenhåndkledene, vi har en pose med kartonger under vasken og annet papiravfall i en eske i stua. Metallavfallet ligger i en pose ved siden av panteflaskene, med syltetøyglassene i skapet ved siden av. Haugen med ubrukte søppelposer ligger under plastavfallet i gangen hvor også klær som skal til Fretex ligger. Når vi i tillegg deler gang med en nabo som har har enda mindre leilighet, blir kaoset enormt når det nærmer seg tømming.
Og for å gjøre komplikasjonene større: En fredag vi hadde stortømming for ikke lenge siden, glemte jeg å sette ut alt det ekstra søppelet. Nei, jeg begynner å skjønne hvordan Indigo fikk plass i søppelbøtta si.

My name is Luca. I live on the second floor.

Susanne Vega-sangen fyller både bil og hode. Plutselig er jeg ikke 30 år og journalist. Jeg er 14 år og blivende popstjerne. For Susanne Vega var sammen med noen andre politiske band mine hemmelige favoritter. Slik skulle vi også bli – når vi først slo igjennom.
I flere måneder hadde vi spilt i kjelleren til Niko. Niko på trommer, Sigurd på gitar og vokal, Peik på sologitar, Thomas på en annen sologitar og jeg på bass. Og helt fra den første sangen vi lagde, The Old Man, visste vi at vi kom til å bli superstjerner. Vi snakket om Wembley og groupies. For nå hadde vi egen sang. Det eneste vi manglet nå var navn.
Da var det en av gutta foreslo navnet Fem Kåte Gutter – noe jeg la ned veto mot. Ikke snakk om. Susanne Vega ville aldri ha kalt seg noe slikt. Nei, da fikk de heller kalle seg Fire Kåte Gutter – med Digre.
Vi var innom en lang rekke navn, deriblant Dead Willochs (som falt på grunn av at Willoch i høyeste grad var i live), Dead Gerhardsens (som ikke lød like bra) og HeMen (som ble vraket på grunn av dårlige assosiasjoner). Til slutt bestemte Sigurd – som hadde sett alt som var av Vietnamfilmer og som så Vietcong-soldater selv i skogholtene på Stokka i Stavanger – seg for å trumfe gjennom sitt forslag. Det var jo han som hadde skrevet The Old Man. Dermed var vi Feltprestene.
Og etter at de potensielle superhitene Love I, II, III, IV og V, samt Claire 1 til 4 var skrevet, var vi klare for å innta scenene. Første gig var på kulturhuset i Sola, hvor Feltprestene var det tredje bandet av tolv som skulle spille denne kvelden.
Da det var vår tur, var det fem nervøse gutter som snublet seg opp på scenen. Niko slo opp takten og vi var i gang med karrieren. Og det gikk strålende. I alle fall mente jeg det – helt til Sigurd snudde seg mot meg og påpekte i ikke alt for positivt tonelag at jeg spilte på feil bånd.
Etter dette gikk det bare én vei.

Noen måneder etter ble jeg sparket fra bandet – og selv om jeg har spilt med flere band (deriblant et band som på sin tid var hottere enn Ingenting på Sandnes) – har jeg aldri kommet dit hen at jeg faktisk har kunnet traktere instrumentet.
Og jeg har også funnet ut at når det gjelder de dype, sterkt politiske tekstene, så er det vanskelig å finne ord som rimer på sultkatastrofe, Biafra og Idi Amin – i alle fall ord som både rimer og gir en dypere mening. Så konklusjonen er at jeg nok aldri kommer til å bli noen ny Susanne Vega. Og godt er det.

Først en liten advarsel. For jeg vet at det som står her pleier å være morsomt, eller i alle fall er forsøk på det. Men ikke denne gangen.

Det slo meg først her om dagen. Så har det blitt stadig mer tydelig. Jeg liker i grunnen ikke meg selv.
Misforstå meg riktig. Jeg trives med å være den jeg er, og trives i mitt eget selskap. Men når jeg skal være med andre legger jeg på meg en annen versjon av meg selv. En mer interessant, mer flåsete og mindre nerdete type.
Jeg presenterer meg som journalist, som fotball-tilhenger, som datanerd, som fiskeinteressert. Disse er i og for seg riktige, men de gir ikke et helt bilde. De gir den siden av meg som jeg finner mest formålstjenlig på det tidspunktet. Men så og si aldri er det den jeg egentlig er som kommer frem.
Flere ganger har jeg fått høre at jeg ikke er den folk trodde jeg var. Det er i grunnen ikke rart. For førsteinntrykk lyver alltid. Men det som slo meg her om dagen, er at jeg ikke kan huske at noen har sagt til meg at jeg er akkurat slik de trodde.
Og når jeg tenker etter, er det mange år siden noen har truffet Kristian. Noen har blitt kjent med meg som flink student. Andre som journalist. Som tidligere skuespiller og langhåret frik.
Det er i grunnen rart. Vi sitter alltid og dyrker vår egenart, og krever at andre skal respekere den vi er. Men hvordan kan de det når de ikke blir kjent med den du er før lenge etter at dere er blitt kjent?
Men maskene er ideelle for én ting: Å skjule den du virkelig er. For hvis noen ikke liker masken din, gjør det ikke så mye. Det er jo ikke deg. Men velger du å legge maskene til side, blir det langt farligere. Da risikerer du at noen ikke liker deg for den du virkelig er. Og det er skremmende.
Derfor blir det en stykkevis og delt Kristian som kommer frem. For når masken faller, må du være forberedt på et skremmende syn.
Men på den annen side; når jeg aldri viser min sanne side frem, kan heller aldri noen finne ut at de liker meg for den jeg er, og ikke den jeg konstruerer.
Om jeg kommer til å lære noe av dette? Sikkert ikke. For jeg er teoretikeren Kristian.

Det er i grunnen ganske fint å være syk. Problemet er at folk som er syke er som regel for syke til å nyte det.
For når ellers i livet kan du ligge strak ut i senga, med nykokt kakao på nattbordet, en god bok og en ekstra pute under ryggen? Og attpåtil er alle rundt deg forpliktet til å synes synd på deg og bringe deg kalde kluter til panna. Hadde det ikke vært for at kroppen er i ulage, at du er for sliten til å lese og at oppkastbøtta ved senga lukter for mye til at kakaoen smaker noe godt. Og hadde det ikke vært for at samboeren ikke kommer hjem fra jobb på syv timer slik at hun kan tømme den, finne varm klut, varme kakaoen og synes synd på deg, så kunne det rett og slett vært fantastisk å være syk.

Og her ligger problemet. Det finnes ingen slike gode sykdommer. Her har legevitenskapen sviktet. Og som en god amatørhypokonder har jeg løsningen.
Vi oppdager en ny sykdom. Og for å ta det viktigste først: Navnet. Det må være schwong over navnet. Det er jo mulig jeg finner frem til en sykdom som gir meg nobelprisen i medisin, så navnet er viktig.

La oss kalle den skilpaddesyken. På latin kan den hete Testudocosis (testudo betyr skilpadde, cosis hørtes latinsk ut…)
Og det beste av alt med en egenoppdaget sykdom, er at du får lov til å bestemme behandlingen selv. Konjakk er ikke aktuelt etter et litt for langt utdrikningslag for noen år siden. Heller ikke annen sterk alkohol fungerer på denne sykdommen. Men kanskje et glass vin, kombinert med noen timer World of Warcraft på dataen og til slutt gode bøker i senga med to ekstra puter i ryggen – og så mye sjokolade som mulig. Gjentas daglig til sykdommen er gått over. Gjerne over et par uker.
Det hadde vært noe til sykdom det.

For jeg har ofte lurt på hvorfor jeg ikke, etter å ha levd sammen med forskjellige kvinner i mer enn 30 år, ikke er i stand til å forstå dem – og de meg. Og der, midt i den mislykkede middagslagingen, forsto jeg i alle fall hvorfor kvinner ikke forstår oss menn. Det er så såre enkelt.
Det er fordi dere nærer varme følelser for oss.
Og fordi dere er glade i oss, nekter dere å tro at vi er så enkle som vi faktisk er.

Så tro meg på dette; vi er faktisk så enkle – i mange tilfeller enklere. Vi er ute av stand til å tenke på mer enn én ting om gangen. Bare prøv å hold en samtale gående med en mann som vasker opp, så skal du se. Jeg skal garantere deg at han enten ikke henger med i samtalen eller stanser vaskingen.
Det er heller ikke vond vilje eller manglende interesse som gjør at vi er ute av stand til å finne husnøklene som ligger midt på bordet, mens de er det første dere ser når vi etter en halv times leting gir opp. Det er et biologisk og grunnleggende problem.
For mens vi menn fra naturens side er bygget som jegere, er dere kvinner sankere. Og mens vi i stor grad har måttet konsentrere oss hardt om én enkelt ting – å felle byttet, har dere måttet ta dere av matsanking, husstell, vask og den oppvoksende generasjonen.

Jeg skal ikke underslå at vi nok fikk den enkleste oppgaven her. Men det er rett og slett fordi den eller de som bestemte dette forsto hvor enkle vi menn er.