Skilpaddesyken kommer
Det er i grunnen ganske fint å være syk. Problemet er at folk som er syke er som regel for syke til å nyte det.
For når ellers i livet kan du ligge strak ut i senga, med nykokt kakao på nattbordet, en god bok og en ekstra pute under ryggen? Og attpåtil er alle rundt deg forpliktet til å synes synd på deg og bringe deg kalde kluter til panna. Hadde det ikke vært for at kroppen er i ulage, at du er for sliten til å lese og at oppkastbøtta ved senga lukter for mye til at kakaoen smaker noe godt. Og hadde det ikke vært for at samboeren ikke kommer hjem fra jobb på syv timer slik at hun kan tømme den, finne varm klut, varme kakaoen og synes synd på deg, så kunne det rett og slett vært fantastisk å være syk.
Og her ligger problemet. Det finnes ingen slike gode sykdommer. Her har legevitenskapen sviktet. Og som en god amatørhypokonder har jeg løsningen.
Vi oppdager en ny sykdom. Og for å ta det viktigste først: Navnet. Det må være schwong over navnet. Det er jo mulig jeg finner frem til en sykdom som gir meg nobelprisen i medisin, så navnet er viktig.
La oss kalle den skilpaddesyken. På latin kan den hete Testudocosis (testudo betyr skilpadde, cosis hørtes latinsk ut…)
Og det beste av alt med en egenoppdaget sykdom, er at du får lov til å bestemme behandlingen selv. Konjakk er ikke aktuelt etter et litt for langt utdrikningslag for noen år siden. Heller ikke annen sterk alkohol fungerer på denne sykdommen. Men kanskje et glass vin, kombinert med noen timer World of Warcraft på dataen og til slutt gode bøker i senga med to ekstra puter i ryggen – og så mye sjokolade som mulig. Gjentas daglig til sykdommen er gått over. Gjerne over et par uker.
Det hadde vært noe til sykdom det.
