Når masken faller
Først en liten advarsel. For jeg vet at det som står her pleier å være morsomt, eller i alle fall er forsøk på det. Men ikke denne gangen.
Det slo meg først her om dagen. Så har det blitt stadig mer tydelig. Jeg liker i grunnen ikke meg selv.
Misforstå meg riktig. Jeg trives med å være den jeg er, og trives i mitt eget selskap. Men når jeg skal være med andre legger jeg på meg en annen versjon av meg selv. En mer interessant, mer flåsete og mindre nerdete type.
Jeg presenterer meg som journalist, som fotball-tilhenger, som datanerd, som fiskeinteressert. Disse er i og for seg riktige, men de gir ikke et helt bilde. De gir den siden av meg som jeg finner mest formålstjenlig på det tidspunktet. Men så og si aldri er det den jeg egentlig er som kommer frem.
Flere ganger har jeg fått høre at jeg ikke er den folk trodde jeg var. Det er i grunnen ikke rart. For førsteinntrykk lyver alltid. Men det som slo meg her om dagen, er at jeg ikke kan huske at noen har sagt til meg at jeg er akkurat slik de trodde.
Og når jeg tenker etter, er det mange år siden noen har truffet Kristian. Noen har blitt kjent med meg som flink student. Andre som journalist. Som tidligere skuespiller og langhåret frik.
Det er i grunnen rart. Vi sitter alltid og dyrker vår egenart, og krever at andre skal respekere den vi er. Men hvordan kan de det når de ikke blir kjent med den du er før lenge etter at dere er blitt kjent?
Men maskene er ideelle for én ting: Å skjule den du virkelig er. For hvis noen ikke liker masken din, gjør det ikke så mye. Det er jo ikke deg. Men velger du å legge maskene til side, blir det langt farligere. Da risikerer du at noen ikke liker deg for den du virkelig er. Og det er skremmende.
Derfor blir det en stykkevis og delt Kristian som kommer frem. For når masken faller, må du være forberedt på et skremmende syn.
Men på den annen side; når jeg aldri viser min sanne side frem, kan heller aldri noen finne ut at de liker meg for den jeg er, og ikke den jeg konstruerer.
Om jeg kommer til å lære noe av dette? Sikkert ikke. For jeg er teoretikeren Kristian.
Syns du har et veldig godt poeng. Tror at hvis man skulle kunne få et “riktig” inntrykk av en person måtte man vært kapabel til å sende en direkte følelse eller et synspunkt. Ikke bare formidle det.
På en annen side; hvis man hadde fått kjernen av selvet gjennomboret hver gang man møtte noen, ville man da være en interessant person i mer enn 3 minutter? At nye ting, som kanskje ikke var som andre trodde, dukker opp (eller ikke dukker opp), setter kanskje i gang nysgjerrigheten og ønsket om å løse gåten?
Billie
september 24, 2008 at 2:53 pm