Mitt liv som popstjerne
My name is Luca. I live on the second floor.
Susanne Vega-sangen fyller både bil og hode. Plutselig er jeg ikke 30 år og journalist. Jeg er 14 år og blivende popstjerne. For Susanne Vega var sammen med noen andre politiske band mine hemmelige favoritter. Slik skulle vi også bli – når vi først slo igjennom.
I flere måneder hadde vi spilt i kjelleren til Niko. Niko på trommer, Sigurd på gitar og vokal, Peik på sologitar, Thomas på en annen sologitar og jeg på bass. Og helt fra den første sangen vi lagde, The Old Man, visste vi at vi kom til å bli superstjerner. Vi snakket om Wembley og groupies. For nå hadde vi egen sang. Det eneste vi manglet nå var navn.
Da var det en av gutta foreslo navnet Fem Kåte Gutter – noe jeg la ned veto mot. Ikke snakk om. Susanne Vega ville aldri ha kalt seg noe slikt. Nei, da fikk de heller kalle seg Fire Kåte Gutter – med Digre.
Vi var innom en lang rekke navn, deriblant Dead Willochs (som falt på grunn av at Willoch i høyeste grad var i live), Dead Gerhardsens (som ikke lød like bra) og HeMen (som ble vraket på grunn av dårlige assosiasjoner). Til slutt bestemte Sigurd – som hadde sett alt som var av Vietnamfilmer og som så Vietcong-soldater selv i skogholtene på Stokka i Stavanger – seg for å trumfe gjennom sitt forslag. Det var jo han som hadde skrevet The Old Man. Dermed var vi Feltprestene.
Og etter at de potensielle superhitene Love I, II, III, IV og V, samt Claire 1 til 4 var skrevet, var vi klare for å innta scenene. Første gig var på kulturhuset i Sola, hvor Feltprestene var det tredje bandet av tolv som skulle spille denne kvelden.
Da det var vår tur, var det fem nervøse gutter som snublet seg opp på scenen. Niko slo opp takten og vi var i gang med karrieren. Og det gikk strålende. I alle fall mente jeg det – helt til Sigurd snudde seg mot meg og påpekte i ikke alt for positivt tonelag at jeg spilte på feil bånd.
Etter dette gikk det bare én vei.
Noen måneder etter ble jeg sparket fra bandet – og selv om jeg har spilt med flere band (deriblant et band som på sin tid var hottere enn Ingenting på Sandnes) – har jeg aldri kommet dit hen at jeg faktisk har kunnet traktere instrumentet.
Og jeg har også funnet ut at når det gjelder de dype, sterkt politiske tekstene, så er det vanskelig å finne ord som rimer på sultkatastrofe, Biafra og Idi Amin – i alle fall ord som både rimer og gir en dypere mening. Så konklusjonen er at jeg nok aldri kommer til å bli noen ny Susanne Vega. Og godt er det.
