Phlegma’s Weblog

Jeg har alltid vært sær og egen. Utallige netter har jeg brukt på å spille rollespill. Ikke slike som involverer sykepleieruniformer og kinky sex-leketøy, men som inneholder drager, demoner og et utall terninger.
Jeg har spilt dataspill siden jeg fikk min Commodore 64 som åtteåring, og da jeg skulle spesialisere meg i studietiden, valgte jeg å se på forskjellene på presidentenes makt i Finland og Frankrike – ikke så mye på grunn av at de har forskjellig maktbase som at det blir et dårlig bokstavrim av de to navnene.
Men nå rystes grunnvollene i mitt livssyn. Og de som står bak jordskjelvet er høstens store TV-vinnere Tufte.
Fotballaget som består av all slags nerder har tatt TV-publikummet med storm og de er landets mest populære mennesker akkurat nå. Og det er helt galt.
Vi nerder skal ikke være superstjerner, ikke være mannekenger på moteoppvisninger. Vi kan være med på Skavland – men da skal vi være med og forklare hvorfor den japanske romsonden Hayabusa bommet på asteroiden Itokawa med 17 meter etter å ha reist to år i verdensrommet.
Vi skal sitte oppe om nettene og spille World of Warcraft på nettet for å kunne slå fast at «ja, hadde vi levd i Middelalderen, hadde vi vært de kuleste ever». Og samtidig ikke merke oss med at det sosiale livet får et par skudd for baugen. Men vi skal IKKE være populære. Det er det sminkedukkene fra gymnaset som skal, ikke vi.
Nå må dere ikke misforstå meg. Jeg har alltid vært opptatt av å være likt. De gangene jeg har følt at noen ikke helt har hatt sansen, har det plaget meg så til de grader at jeg har kommet opp med noen av de dårligste vitsene i historien – vitser som av erfaring fungerer SÆRDELES dårlig som sjekkereplikker.
Vi er flere gutter i gjengen som i alle år har sett på oss selv som nerder. Riktignok nerder som også har litt sosial kompetanse og noen av oss var faktisk relativt tidlig til å bli valgt da lagene skulle velges i gymmen, men nå må vi finne en ny måte å betrakte oss selv på. For selv om Tufte-gjengen nå er så populære at de frekventerer den røde løperen, så er ikke vi det. Vi er fremdeles sære, egne – og forhåpenligvis litt søte i vår sosiale uforstand.

(edit: denne teksten ble skrevet i Tuftes glansdager)

Jeg vurderer å gå til rettssak. For noen bør kunne bli holdt ansvarlig for at vi hvert eneste år må slite oss gjennom kulde og mørke. Og våre forfedre viste klart en kriminell mangel på tankekraft – og hvem kan representere forfedrene våre? Staten.

For tenk på det. I år ørtenhundre før Kristus går de der i filler av skinn de har hentet fra felte dyr. De tusler opp fra Tyskland til Danmark. Helt nord i Danmark finner de at havet er frosset til is og da tenker de ikke at det ville vært lurt å gå lenger sør igjen. Nei, en eller annen luring finner på at den isen, den hadde det vært lurt å gå over. Og dermed sitter vi her, generasjoner etter og fryser ekstremitetene våre av oss hver eneste vinter.

Og vi bor helt sør i landet. Noen av forfedrene våre tok den så langt ut at de kom helt opp til Finnmarksvidda. Et land hvor vinteren varer i ni måneder og hvor de tre resterende er så fylt med mygg på størrelse med elefanter at du går og lengter til frosten kommer og tar livet av ufyseligheten igjen. Dermed er vi tilbake til problemet igjen. Vi fryser.
Vi fryser selv om vi har hus med oppvarming, tilgang på varme klær og har muligheten til å sette oss i badstuen i svømmehallen for å få opp kroppstemperaturen igjen. Det hadde ikke de da de fant ut at de skulle slå seg ned i landet hvor selv havet frøs til is.
Nå kan det riktignok ha noe med å gjøre at mattilgangen var viktigere enn varmen, men folk lenger sør i Europa overlevde da de også. Det tror jeg jeg kan bevise.
Våre forfedre valgte et land som riktignok har vakker natur, men mon tro om ikke våre øyne er ødelagt av generasjoner med forfrosne gener. At genene våre har behov for å fortelle oss at det er en grunn til at vi bor her – rent bortsett fra idioti fra våre forfedre.

Men vi lar oss ikke lure. Noen må betale for de årlige pinslene vi går gjennom. Og staten har uansett råd til det. De har jo et helt oljefond å ta av, og jeg tror ikke jeg skal kreve så veldig mye av det. En fjerdedel kanskje. For tort og svie. Jeg er jo ikke grådig.

(Denne petiten ble skrevet i et anfall av kuldefrustrasjon en vinter her…)