Phlegma’s Weblog

Det er julaften 1998 og vi er godt i gang med å reise Vietnam på langs. Fra Hanoi til Ho Chi Minh-byen. Vi har fått med oss klippene i Ha Long Bay, mausoleet over Ho Chi Minh og har besøkt så mange pagoder er at blodkar truer med å sprenge bare ved synet at hellighetene.

Nå er turen klar for neste etappe. Fra Hanoi til Hue. I tog. Med soft seats. På julaften. Og for de av dere som tror soft seats indikerer komfort, så er de softe bare satt opp mot de vanlige trebenkene. For soft seats er beskrivelsen av en bambusmatte lagt over to metallstenger i kryss.

Så starter toget. Dette var riktignok før røykeloven gjorde sitt inntog i Norge, og vi var fornøyd med litt røyklukt i offentlige sammenhenger. Men til tross for det, er det få ting jeg har opplevd som har vært så opprivende for lungene som denne turen. Rundt oss var det barnefamilier som reiste med høns og det de ellers hadde av livdyr. De røykte og røytet om hverandre. Vinduene sto på vidt gap, og til tross for det tropiske klimaet, så var trekken ufordragelig.

Der satt jeg, på mine myke seter hele natta, uten mulighet til å få blund på øynene. Lungene og skinkene verket om hverandre. Og da vi endelig kom frem i grålysningen, var det en utslitt familie som kom frem. Så sliten var vi av turen at vi avbestilte togbillettene videre og gjennomførte resten av reisen med bil og fly.

Men i ettertid er det nettopp disse sære opplevelsene som sitter. Det er ikke muligheten til å kjøpe billig safran, tøy eller pirat-programmer til dataen. Det er soft seats som har gjort Vietnam til et av mine beste reiseminner. Til tross for at jeg den dag i dag kjenner merkene etter metallstengene i styven.

(Soundtrack: Kardemommesangen)

Kardemomme er en ganske liten by, og den ligger så langt borte at det er nesten ingen som vet om den. Det er visst bare du og jeg og så noen til.
Kardemomme er en nokså merkelig by, og det hender meget der som ikke hender andre steder. Der går det esler og kameler i gatene for eksempel, og der kommer også ruslende en elefant eller to – nå og da.

Flekkefjord er et sært lite sted. Det er kanskje ikke like lett å se det for den som bare farer forbi eller som tilbringer hele livet med å tusle mellom Steinparken og Tollbodbrygga. Det er lite esler og kameler her, selv om en kanskje skulle tro at det var noen stae eselgener når en snakker med folk her i byen. Men tro meg, det er en sær liten by.

En sær liten by som nekter å forandre seg, men som krever at alle andre tilpasser seg. Her for ikke lenge siden var vi på et av byens utesteder og kom i snakk med The pianoman. Han var fra Australia, og bosatt i Skottland. Så da kunne vi kanskje vente oss Waltzing Matilda og Whiskey in the Jar. Men nei. Australskotten var blitt tvunget til å lære seg og synge Tore Tang. På dialekt.

(Soundtrack: Tore Tang)

Når det er sagt, så kunne han slägeren på flere dialekter. Og det er mer enn jeg kan.

For å forstå Flekkefjord og bybarna som bor her, så må vi stikke fingeren i jorda og se hvor vi bor. Det er blitt meg fortalt at sørlendingene er etterkommere av de som skulle til Amerika, men som ikke nådde båten. Jeg vet nå ikke helt hvor mye sannhet det er i det, men beskrivelsen stemmer godt.

For særlig temposterke er ikke innbyggerne her. Hverken når det gjelder å ta opp nye ting og trender, eller å inkludere innflyttere som kommer hit. Karen som fortalte meg lignelsen om de som ikke kom seg over dammen, sa også at når du først har fått en sørlending som venn, så har du en venn for livet.

Sjefen der oppe plasserte oss midt i bibelbeltet – et sted hvor langtransportsjåfører, på kameler eller trailere, ikke teller kilometer i timen. De teller bedehus i timen.

(Soundtrack: When the Saints go marching in)

Gudfryktigheten her har fått et lettere spesielt utslag blant byens befolkning. Den har delt Flekkefjord i to. De kristne – uavhengig av hvilken frikirkelig menighet de tilhører – og de som ikke er kristne. Disse gruppene møtes gjerne tilfeldig over en kaffekopp på et av byens samlingssteder, men selv om de deler den samme dialekten, som er en blanding av norsk og dansk – med et snev av amerikansk, så forstår de ikke hverandre.

Da skal vi være glade for de overløperne som er der ute. De er ambassadører for et gudfryktig liv i uken, og lørdagskvelder raver de rundt på Maritim og Grand. Med ett eneste mål for kvelden: Du skal forstå din fiende.

(Soundtrack: When the Saints – gjentagelse)

Men det er noe annet med vår lokale kardemommeby. En gang i tida var Flekkefjord den største byen i Vest-Agder og en spydspiss i regionen. Dette ligger riktig nok et par århundre tilbake i tid, for en eller annen gang begynte det å gå sakte her i byen. Det kan være at folk mistet amerikabåten sin, men jeg har en annen teori.

Jeg hører fremdeles flekkefjæringer som er kritiske til det nye fisketorvet, og som omtaler rådmannen som en innflytter – en innflytter som kommer hit og ødelegger byen vår. Folk her er livredde for forandringer.

Selv om folk har byttet ut sparkebukser med skjorte og slips, og olabiler med Opel og Ferrari, så skal byen helst forbli slik den var i barndommen, uansett når man er født.

(Soundtrack: In my life)

Flekkefjord er byen hvor den store konflikten de siste 30 årene har vært når butikkene skal stenge.

(Soundtrack: Working 9 to 4, just like we did before)

Her i byen må kundene yte service overfor butikkeierne. For en tid tilbake handlet jeg i en av butikker. Da fikk jeg klar beskjed: Skulle jeg få en av de fire bruksanvisningene innehaveren hadde, måtte jeg kopiere tre eksemplarer og returnere dem.

Og hvor butikkeierne titter ut av vinduene sine når sommeren kommer, tenker «hmm. Så godt at sommeren er her». Da låser de dørene og drar på sommerferie – uten å tenke på at det er nettopp nå, om sommeren, at turistene strømmer inn over distriktet.

(Soundtrack: We’re all going on a summer holliday)

Sommerbyen, ja. Jeg er blitt fortalt at flekkefjæringer lever fire måneder i året, og går i dvale når gradestokken tipper under 18 grader. Det er en god beskrivelse. Selv har jeg en annen.

For meg er Flekkefjord som Dr. Jekyll and Mr. Hyde. Om vinteren er byen det tristeste lille stedet på jord. Folk møter ikke blikket ditt ute på gaten, de haster forbi og gjør det de kan for ikke å bli sett.

Så kommer april. Kvikksølvet er på vei oppover. Det samme er blikkene og skjørtekantene. Plutselig smiler bybarna og ser hverandre litt dypere inn i øynene.

(Soundtrack: Oh my love, unchained melody)

Men hva er reglene i Kardemomme by, i småbyen, i Flekkefjord? Er det politimester Bastians regler som gjelder?

(Soundtrack: Bastians vise: Jeg har laget en Kardemommelov, som er for byen vår. Og i denne kardemommeloven står: Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill. Og for øvrig kan man gjøre hva man vil)

Du kan si mye om Kardemomme by, kardemommeloven, og det å leve småbyen Flekkefjord. For selv om Kardemommeloven er naiv, så ER det også en god beskrivelse. En beskrivelse av et idealsamfunn hvor enhver får vokse inn i sin egenart. For så lenge du ikke utsetter andre for skade, og godtar at det mumles litt bak ryggen din, så kan du i grunnen gjøre hva du vil. Og er det ikke slik i Flekkefjord. Byen som har fostret originaler som Ola Svennevik og den godeste JK.

For ikke å glemme Tatiana med krigsmalingen sin.

(Soundtrack: Da sa den tapre siste mohikaner, ville vesten er ikke som før)

For når en gammel mann forsøker å innbille alle at han er en 28 år gammel jente ved navn Tatiana, for så å bli valgt inn i menighetsrådet, sier det minst like mye om byen som om kandidaten selv.

(Soundtrack: Kardemommesangen)

Og slik endte alt bare godt med Kardemomme by og de tre røverne. Byen fikk egen brannmester med fin uniform og sirkus med løve og musikanter – og aldri manglet noen brødmat i byen etterat bakeren hadde fått en hjelpebaker.

For Kardemomme er en by som setter seg i hjerteroten og som blir der, uansett hvor liten og lat den er. Den er vår. Selv for en nordnorsk trønder fra Sandnes og en engelskmann fra Hidra.

(Soundtrack: Lazy Town)

Kåseriet ble fremført på det månedlige arrangementet på Fiskebrygga i Flekkefjord 9. mars. Det ble lest av undertegnede, og Pete Haneferd spilte til. Skulle dere lure er parantesene sangene som ble spilt. Kursivene er hentet fra den orginale hisorien fra Kardemomme by.

Da jeg gikk i første klasse hadde jeg to helter og en bestekompis. Heltene het Kenny og Ian og sparket ball. Kompisen het Jo.

Jo og jeg var egentlig det perfekte par. Jeg var liten, spinkel og stor i kjeften. Jo var stor, stille og banket opp alle som ble lei av den veslevoksne tassen på sju år. Sammen fant vi på våre egne oppskrifter på pannekaker og satte dem ut i live. De fleste smakte godt – til tross for at det ene forsøket endte med ufrivillig flamberte pannekaker.

På begynnelsen av 1980-tallet var det fotballkort som var det store, og da som nå var det det virkelig store spillerne som det var færrest av i kortpakkene vi kjøpte. Og for oss som vokste opp på studentbyen på Moholt i Trondheim, var det et helt legitimt argument å bruke fotballkort vi hadde når vi skulle velge lag og hvem vi var. Derfor var det enda viktigere å være innehaver av kortene med Kenny, Ian og de andre gullguttene fra Liverpool.

En dag kom Jo til meg. Han skulle rømme, og hadde stjålet en hundrelapp av moren sin. «Hun har så mange at hun kommer helt sikkert ikke til å merke det», mente han. Nå vet jeg i grunnen ikke hvor mye penger enslige studentmødre hadde på begynnelsen av 1980-tallet hadde, men jeg antar at det ikke var all verden. Like fullt slo jeg meg sammen med ham. Vi rømte.

Det første vi gjorde var å dra på den lokale kolonial-butikken i studentbyen. Der kjøpte vi et kneip-brød, for mat må man ha når man er på rømmen. Etter å ha lest Frendeløs, så visste jeg at unge gutter på rømmen ofte blir sultne. For de resterende 95 kronene kjøpte vi fotballkort.

Og der, midt blant kortene som var kjøpt for stjålne penger, fikk jeg kortene til både Kenny og Ian. Selv etter at kneipen var spist opp, rømningsforsøket avblåst og vi hadde gått hjem til middag, så brant disse kortene i lomma. Så mye brant de at jeg aldri våget å vise dem til noen. De ble dyttet opp under taklistene i leiligheten. Og har ikke leiligheten blitt pusset opp ennå, ligger det fremdeles to fotballkort i taklistene i leiligheten på studentbyen i Trondheim. Av to helter som ble kjøpt for stjålne penger.

Det er noe med tatoveringer. Helt siden jeg så en venninne med en liten grønn pære på rumpa da jeg var 16 år, har tatoveringer vært noe som har tiltalt meg. Det er sjarmerende og tiltrekkende. Problemet er at jeg ikke har funnet noe som passer på meg.
For det er mange hensyn å ta når du skal velge deg en tatovering. Det er noe som skal vare livet ut. Skulle du ombestemme deg involverer leger og lasere – en kombinasjon jeg ikke frivillig vil utsette meg selv for. Dessuten må en tatovering være lett å skjule. For om jeg mot formodning skulle ikle meg et gallaantrekk, så vet jeg ikke om en anaconda som kveiler seg rundt halsen står i stil til tversoversløyfen.
Jeg har heller ikke lyst på en ørn som folder vingene ut over ryggtavlen eller en edderkopp som slynger ut nettet sitt over skulderen. Jeg har heller ikke overarmene som tilsier at jeg kan gjøre lykke med å plassere et større kattedyr der. Ikke er jeg sjømann heller, så et anker er uaktuelt. Og virkeligheten har tatt meg igjen for mange ganger til at jeg ville vurdert å plassere et kvinnenavn der. Og hvor sikker kan vi være på at tatovøren kan stave på kinesisk?

Men nå har jeg funnet en tatovering som vil passe for meg – og som bare vil fungere jo eldre jeg blir.
Jeg skal tatovere en vaskelapp. Vaskes på 30 grader. Håndvask. Sentrifugeres ikke. Strykes forsiktig. Made in Norway.
Tatoveringen skal plasseres i nakken, godt skjult av t-skjorten slik at den ikke vises til vanlig.

Det beste med denne ideen er at den er så tidløs som den er. For den vil være fornøyelig nå. Men tenk hvor bra den blir når jeg blir gammel og ute av stand til å ta vare på meg selv og en eller annen underbetalt ungjente oppdager den. Eller når jeg har takket for meg og noen får den utakknemlige oppgaven med å gjøre meg klar. Først da har tatoveringen oppfylt sin rolle.