Phlegma’s Weblog

Det er noe med tatoveringer. Helt siden jeg så en venninne med en liten grønn pære på rumpa da jeg var 16 år, har tatoveringer vært noe som har tiltalt meg. Det er sjarmerende og tiltrekkende. Problemet er at jeg ikke har funnet noe som passer på meg.
For det er mange hensyn å ta når du skal velge deg en tatovering. Det er noe som skal vare livet ut. Skulle du ombestemme deg involverer leger og lasere – en kombinasjon jeg ikke frivillig vil utsette meg selv for. Dessuten må en tatovering være lett å skjule. For om jeg mot formodning skulle ikle meg et gallaantrekk, så vet jeg ikke om en anaconda som kveiler seg rundt halsen står i stil til tversoversløyfen.
Jeg har heller ikke lyst på en ørn som folder vingene ut over ryggtavlen eller en edderkopp som slynger ut nettet sitt over skulderen. Jeg har heller ikke overarmene som tilsier at jeg kan gjøre lykke med å plassere et større kattedyr der. Ikke er jeg sjømann heller, så et anker er uaktuelt. Og virkeligheten har tatt meg igjen for mange ganger til at jeg ville vurdert å plassere et kvinnenavn der. Og hvor sikker kan vi være på at tatovøren kan stave på kinesisk?

Men nå har jeg funnet en tatovering som vil passe for meg – og som bare vil fungere jo eldre jeg blir.
Jeg skal tatovere en vaskelapp. Vaskes på 30 grader. Håndvask. Sentrifugeres ikke. Strykes forsiktig. Made in Norway.
Tatoveringen skal plasseres i nakken, godt skjult av t-skjorten slik at den ikke vises til vanlig.

Det beste med denne ideen er at den er så tidløs som den er. For den vil være fornøyelig nå. Men tenk hvor bra den blir når jeg blir gammel og ute av stand til å ta vare på meg selv og en eller annen underbetalt ungjente oppdager den. Eller når jeg har takket for meg og noen får den utakknemlige oppgaven med å gjøre meg klar. Først da har tatoveringen oppfylt sin rolle.