Phlegma’s Weblog

Alt for sjelden får man muligheten til å gjøre et nytt førsteinntrykk. Det ligger i ordet. Men noen ganger er det faktisk mulig. I alle fall håper jeg det. For når jeg tenker tilbake på de førsteinntrykkene jeg har gjort oppigjennom årene, er det mangt jeg skulle ha ugjort – eller i alle fall omgjort.

Etter at samboerskapet mitt ble sagt opp sist sommer, har jeg vært på leting. Leting etter meg selv, mine styrker og svakheter. Dermed har jeg endt opp med å ta kontakt med de fleste av mine ekser – og er det noe vi gutter lærer, så er det aldri å fylleringe til ekser. Og enda verre er det når telefonsamtalene skjer i edru tilstand.

For hvordan skal man forholde seg til ekser. Ikke kan man flørte, selv om det var det mest naturlige i verden når dere var sammen. Ei heller kan man være kompiser, for de har tross alt sett deg naken og vet at du er kilen på skrukken. Og du vil alltid, alltid ønske å fremstå som bedre enn du er.

Mine ekser har vært vennlige nok til å gi meg et par pointere om hvem, hva, hvor og hvordan. For de fleste er det såpass lenge siden at de vonde følelsene ved bruddene er helet og jeg er igjen den lett sjarmerende og nerdete karen. Blant annet har jeg forstått at dette ikke er egenskaper som jenter søker i en sengekamerat… Snodig.

Det skal også legges til at de fleste av mine forhold har endt i flammer, noe som trolig skyldes at meg. Enten er det for at jeg blir tiltrukket av damer som ikke passer sammen med meg, eller så er det mitt konfliktskye vesen som bringer jentene til randen av sammenbrudd. (En gang valgte jeg å avslutte et forhold gjennom å la være å ta telefonen, men stort sett har jeg bare oppført meg dårlig et halvt års tid for at de skal ta avgjørelsen…)

Men da er jeg tilbake til det andre førsteinntrykket. Hva om det er det samme som det første? Hva om jenta som du ble hodestups forelsket i for ti år siden fremmdeles er like sjarmerende, vakker og berører deg på alle de riktige punktene? Hva om du glemmer at det lidenskapelige forholdet førte til at dere begge fikk vingene smeltet og styrtet i havet? Hvordan kan man sette rasjonaliteten opp mot følelsene og forvente at fornuften seirer?