Phlegma’s Weblog

OL er en forunderlig opplevelse. I alle fall for en i overkant interessert sportsfanatiker. Det blir liksom aldri godt nok.
Årets vinterolympiade ble en stor skuffelse – og det til tross for at Norge mer enn firedoblet gullfangsten fra Torino. Ole Einar som aldri bommet ble plutselig Ole Einar Fillebombombom. Nordthug ble smørt vekk gang på gang og vi måtte late som vi var fornøyde med sølv på stafetten. Riktignok var gullet på femmila et godt plaster på såret. Men uansett ble olympiaden en skuffelse.

Nå har det slått meg at det ikke er utøverne våre som er problemet. Det er jeg selv. Jeg var så heldig å tilbringe deler av OL-perioden på en hytte i Trysilfjell sammen med en venn og hans venninne. En i overkant positiv venninne. Hun tok alle OL-gull på forskudd og var sikker på at Nordthug, Ole Einar og alle de andre skulle ta tredobbelt på alle distanser og jublet for alt. Det var en kraftig kontrast til undertegnede som alltid tar tap på forskudd. (På den måten blir jeg i alle fall ikke skuffet. Enten vinner vi, eller så hadde jeg rett.)

Da jeg konfronterte henne med teorien min, lanserte hun sin egen teori.

- Det er en mulighet for at vi ikke tar tredobbelt, jeg innser også at det en mulighet for at vi ikke kommer på pallen. Men om så skjer, har jeg allerede hatt gleden av å feire gullet. Det er det ingen andre som har, slo hun fast.

Forunderlige jenter.