Phlegma’s Weblog

Hun så på meg og jeg visste det. Med en gang. For etter å ha levd med meg selv i så mange år, har jeg blitt temmelig flink til å ta faresignalene på et tidlig tidspunkt. De gule lysene flashet og en monoton alarm hylte inne i hodet. Pokker så dårlig timing.

Og jeg fikk rett. Dagene gikk, og for hver dag ble øynene mer tiltalende. Jeg lengtet etter et blikk, en smakebit av stemmen hennes, at hun skulle være nær meg. Og likevel. Pokkers timing.

Jeg fikk blikk. Hun så meg, og viste at hun så meg. Hun la hodet på skulderen min og holdt hånden min. Hun trøstet meg når jeg var nede og lo når jeg var glad. Vi lekte og drømte sammen, men likevel var det noe som holdt meg igjen. Det passet ikke. Det var bare det at hun passet. Hun passet bedre enn jeg noen gang har opplevd.

Men jeg venter. På mot. På timing. På henne. Pokker ta meg.