Leseglede
Det er sjelden du kommer over virkelig fantastiske leseopplevelser. Og de som står ut, er sjelden planlagte. Det er de små uslepne diamantene som dukker opp når du minst venter det, som sitter. Og da er det hele historien rundt som gjør historien verdt å lese – og fortelle.
For omlag ti års tid siden sto jeg på flyplassen og skulle fly til Bergen. De som kjenner avstanden fra Sola til Flesland, vet at det egentlig ikke behøves lesestoff på de noen-og-tjue minuttene flyturen tar, men vanedyret mitt slo inn – og jeg hadde ikke med meg bok.
Så jeg stilte i bokkiosken og skummet over tilbudet. Og der, midt blant Sagaen om Isfolket, Knut Hamsun og pornoblader sto den – den styggeste forsiden jeg noen gang har sett på en bok. Og derfor kjøpte jeg den.
Og selv om jeg har lest større forfattere og bøker som har endret mitt syn på livet, er det få bøker som har overrasket meg mer enn Bachelor Kisses av Nick Earls. Boken er full av gullkorn som:
” I buy the new jam at the Night Owl on the way home, and even on the shelves jam doesn’t look the same now. I want to tell the guy behind the counter about our jam. That we finished our last jar this morning, used it up, put it on thick on our croissants and finished it off. And that’s why I’m here. No-one fucked our jam. Especially me. (p. 199)”
Som regel når du leser morsomme bøker, trekker du på smilebåndet, du humrer – og det er det. Da jeg leste denne boken, evnet jeg ikke å legge den fra meg. Jeg presse ansiktet i puta om kvelden for ikke å vekke naboene med latteren min. Jeg satt på bussen på vei til universitetet – og folk stirret på gale fjotten som sto i midtgangen med en bok og skrattlo. Jeg måtte gå fra forelesningen fordi jeg ikke klarte å legge fra meg boken, eller å la være å le.
Så herved er Nick Earls Bachelor Kisses anbefalt.
